Driver du næringsvirksomhet, bør du kjenne fradragsretten på skatt, og både inntekter som beskattes og ikke beskattes. Og samtidig kostnader som gis fradrag og kostnader som ikke gis fradrag på skatt.
Generelle regler om fradrag på skatt, finner vi skatteloven § 6-1 (1) og loven sier slik: «det gis fradrag for kostnader som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt.» Det betyr alle kostnader som pådratt for å sikre skattepliktig inntekter gis fradrag.
Fradrag menes å redusere overskuddet ved å trekke alle de relevante kostnadene som har pågått for å skaffe inntektene. Jo mer fradrag har en bedrift, jo mindre skatt den skal betale. Derfor er så viktig for å ha mest kostnader som gis fradrag på skatt, slik bedriften kan fradragsføre alle kostnadene.
Bedrifter har mer fradragsrettigheter i forhold til private personer. Private personer får minstefradrag, og fradrag på reise mellom jobb og hjemme. Minstefradrag er 46% av lønnsinntekter (2024). Men bedrifter får fradrag de fleste kostnadene. Men det finnes også kostnader som bedrifter får ikke fradrag. Representasjon og private bruk er eksempel på kostnader som gis ikke fradrag på skatt.
Men som sagt, det finnes kostnader som ikke gis fradrag på skatt. Disse kostnadene finer vi på skatteloven § 6-1 (2) som sier. «det gis ikke fradrag for private kostnader for skattyteren selv eller dennes familie, herunder kostnader til bolig, mat og underhold». Skatteetaten mener disse kostnadene er ikke relevant for å skaffe seg de skattepliktige inntekter. Og derfor gis ikke fradrag.
Unntak disse kostnadene, får bedrifter fradrag alle kostnader som akkumulert for å skaffe inntekter. Men loven endre seg hvert år og du bør oppdatere deg hele tiden gjennom lovdata og kurs.
Kostnader som ikke gis fradrag på skatt på aksjeselskaper:
- Representasjon (SKL § 6-21)
- Bestikkelse (SKL § 6-22)
- Utbyttekompensasjon (SKL §6,24)
- Private bruk (SKL § 6-1 (2))
Forskjellen mellom Regnskapsloven og skatteloven
For å få fradrag på skatt, må kostnaden realisert, dvs. kostnaden er akkumulert og påløpt. Avsetninger gis ikke fradrag i forhold til skatteloven, hvis de ikke er realisert. Skatteloven er tillater ikke nedskrivning av varelager og andre kostnader før de realisert.
Mens regnskapsloven er påbudt å nedskrive eiendeler ved verdifall, dersom virkelig er mindre enn anskaffelseskost. Da vil det oppstå midlertidige forskjeller og skal beregnes utsatt skatt.
Realisasjonsprinsipp er viktigst elementet som skille mellom skatteloven og regnskapsloven. Regnskapsloven kan brukes ved kjønn når man vurderer verdien til eiendelene, mens skatteloven bygger på realisasjon.
En annen forskjellen mellom regnskapsloven og skatteloven er fradragsretten om kostnaden som er relevant driften og kostnader som ikke relevante driften. Som vi har diskutert ovenfor, for få fradrag på kostnaden, krever skatteloven at kostnaden er relevant for å erverve skattepliktig inntekter. Hvis det er ikke relevant driften, gis ikke fradrag på skatt. Mens regnskapsloven kostnadsføres alle kostnader som er påløpt i virksomheten uansett formålet. Da vil oppstå permanente forskjeller på grunn av forskjellige regelverket om regnskapsloven og skatteloven.
Konklusjon
Bedriftens kostnader gis fradrag unntak få kostnader som er ikke relevante driften. Fradrag menes å redusere betalbar skatt ved å trekke alle driftskostnader. Som vi har diskutert her, så det er forskjellen mellom skatteloven og regnskapsloven, når det gjelder på kostnadstype og fradragsretten. Regnskapsmessige er alle kostnader bokføres som kostnader, men korrigeres når beregnes skattekostnader. Fordi noen kostnader gis ikke fradrag på skatt, selv om de er kostnader på regnskapsmessige.
Men det finnes også inntekter som er skattefri. Eksempel slike inntekter er utbytte for holdning/aksjeselskaper fra investert selskaper. Slike inntekter ikke beskattes og trekkes fra overskudd når beregnes endelig skattekostnad.