Regnskapsloven definerer omløpsmidler som eiendeler som ikke er anleggsmidler. De har gjerne en kortsiktig tidshorisont, vanligvis 12 måneder eller er en del av varekretsløper.
Omløpsmidlene spesifiseres i fire hovedgrupper i balansen: varer, fordringer, kortsiktige investeringer og bankinnskudd, kontanter og lignende.
Hovedregelen for verdivurdering av omløpsmidler i finansregnskapet er laveste verdi prinsipp (LVP). Det betyr at historisk kostprinsippet ligger i bunnen, mens at man skal velge det laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi.
Virkelig verdi er gjerne definert som nåverdien av vederlaget, det vil si markedsverdien av eiendelen per i dag. Det betyr at en fordring på sum kr 110 000 som forventes å tape 10 000 kr ved innbetalt fra kunder, har fordringer en virkelig verdi på kr 100 000 i regnskapet som avlegges per i dag.
Og grunnen er at vi har nedskrevet 10 000 kr som forventes å tape på fordringer. Dette krever både laveste verdi prinsipp og forsiktighetsprinsippet.
Hvordan skal vurdere omløpsmidler finner du på regnskapsloven § 5-2 der loven sier at omløpsmidler skal vurderes etter laveste verdi prinsippet.
Den laveste menes vi skal bokføre den laveste verdien av historiske kost og virkelig verdi:
Anskaffelseskost: 110 000 kr
Virkelig verdi: 100 000 kr
I dette tilfeldig virkelig verdi som er lavere enn anskaffelseskost, derfor må vi bokføre den som verdien av kundefordringer i slutten av året.
I praksis brukes nedskrivning for å vise virkelig verdien av omløpsmidler, fordi for å vise virkelig verdi av eiendeler må man vurdere om det er nødvendig å nedskrive eiendelene.
Eksempel:
La oss anta at en bokbutikk har 50 par ukurante bøker på lager som er kjøpt inn for kr 350 per stk, kr 17 500 totalt. Det antas at de kan selges for kr 150 om man bruker kr 1000 på en annonsekampanje. Verdien av bøkene på lager blir da kr 6 500 (150*50-1000). Mens man for anleggsmidler skal vurdere om verdinedgangen er vesentlig og varig før det gjøres en nedskrivning, skal man for omløpsmidler foreta en verdireduksjon til virkelig verdi straks det kan konstateres at denne ligger under anskaffelseskost.
Det er imidlertid et par poster blant omløpsmidlene som ikke omfattes av laveste verdis prinsipp. Dette gjelder (1) markedsbaserte finansielle omløpsmidler, som først og fremst omfatter børsnoterte og likvide aksjer. (2) Pengeposter i utenlandsk valuta, altså kontanter og bankinnskudd i utenlandsk valuta og fordringer i utenlandsk valuta. Det gjelder for øvrig også gjeld i utenlandsk valuta.
For disse to kategoriene av omløpsmidler gjelder markedsverdiprinsippet, som er ensbetydende med virkelig verdi eller dagskursprinsippet. Dette gjelder uansett om man får en gevinst eller et tap gjennom vurderingen. Forsiktighetsprinsippet er her ofret til fordel for realisme. Andre finansielle omløpsmidler for eksempel børsnoterte aksjer som ikke er likvide (ikke raskt kan selges og omgjøres til kontanter), eller aksjer som ikke er børsnoterte skal vurderes i henhold til hovedregelen, det vil si laveste verdi prinsipp.
Oppsummering:
Verdivurdering av omløpsmidler i norsk regnskap følger hovedsakelig laveste verdi prinsipp (LVP), der man benytter det laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Unntak gjelder for markedsbaserte finansielle omløpsmidler og pengeposter i utenlandsk valuta, hvor markedsverdiprinsippet benyttes. Dette sikrer at regnskapet gir et realistisk bilde av bedriftens verdier, samtidig som det ivaretar forsiktighetsprinsippet for de fleste omløpsmidler.
